Norgesuniversitetet har blitt Diku – Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning. Det vil komme et nytt nettsted tidlig 2019.

Hvordan håndtere manglende forkunnskaper hos studentene?

Underviserundersøkelsen avdekker et gap mellom undervisernes forventninger om studentenes forkunnskaper og deres faktisk forkunnskaper.

 

Les også vår artikkel Underviserundersøkelsen -- noen refleksjoner.

 

10. januar presenterte NOKUT sin underviserundersøkelse. Se mer om undersøkelsen og hovedfunnene på nettsiden deres.

Denne artikkelen tar spesielt utgangspunkt i paneldebatten vedrørende undersøkelsen, der Torbjørn Røe Isaksen (Kunnskapsminister), Petter Aaslestad (leder, Forskerforbundet), Anne Borg (prorektor for utdanning, NTNU), og Terje Mørland (direktør, NOKUT) deltok. Det gjelder spesifikt diskrepansen mellom underviseres forventninger til nye studenter og deres faktiske kompetanse når de starter i høyere utdanning. Hva studentene har av kompetanse før de starter i høyere utdanning vil blant annet kunne påvirke frafall, gjennomstrømming, og hva studentene sitter igjen med av læringsutbytte. I den grad respondentene i undersøkelsen har emner lengre ut i studieløpet, kan problemet med forkunnskaper skyldes mangler tidligere i studiet.

I undersøkelsen ble det fremhevet:

«Det er også en klar tendens til at underviserne er minst tilfreds med kvalitetsfaktorer de ikke nødvendigvis har direkte påvirkning på eller ansvar for, slik som for eksempel tid, lederstøtte og studentenes forkunnskaper.»

På spørsmålet «I hvilken grad er du enig i følgende påstander: I dette emnet mangler en stor andel av studentene tilstrekkelige forkunnskaper» svarte 47% i noen grad, og 22% svarte i stor eller svært stor grad. De er derimot ganske fornøyde med studentenes innsats og engasjement, hvor bare 6% sier de er i liten grad eller svært liten grad er tilfreds med studentenes innsats og engasjement.

Det er altså manglende forkunnskaper og ikke innsats og engasjement underviserne mener er det største problemet. Det har jo lenge vært påpekt at studentmassen har blitt mer heterogen ettersom stadig flere tar høyere utdanning. Det er derfor vanskelig å forvente at alle studenter skal ha like gode forutsetninger for høyere utdanning. Når det i tillegg ser ut til at stadig flere arbeidsplasser i fremtiden vil kreve høyere utdanning, må man forsøke å få med seg flest mulig av de studentene som tas opp på studieprogrammene. Det kan være nødvendig å endre undervisningspraksis i høyere utdanning, og denne endres også flere steder: Flere studieprogram jobber aktivt med ulike tiltak, ikke minst på grunn av frafall og gjennomstrømmingsproblematikk.

Her sa også Petter Aaslestad i panelet at hvis underviserne om 3 år (underviserundersøkelsen er tenkt å gjennomføres hvert 3. de år) fortsatt er skuffet/overrasket over studentenes forkunnskaper så må ting gjøres: forkurs, utdanningsledelse på banen, mindre studentgrupper. Andre påpekte behovet for tidlig innlemmelse i faget og studentaktive læringsformer. Det ble også pekt på at hvis gapet mellom forkunnskaper og kravene for studenter i høyere utdanning er for store, kan ikke høyere utdanning fikse dette alene. Da må man også se på hva som skjer i tidligere utdanningsløp.

Til tider dukker det opp debatter om at finansieringen av bachelorstudenter til dels blir omdisponert til andre formål. Noe ikke helt uvanlig i norsk høyere utdanning er inntaksemner med store kull, storsal-forelesninger, og billige, tradisjonelle vurderingsordninger. Derimot ser vi også at stadig flere studieprogrammer møter forkunnskapsproblemet med å inkludere aktiviteter hvor studentene får prøvd seg på det akademiske håndverket: skriving, kildekritikk og selvvurdering mot klare vurderingskriterier, med metoder som ikke er for ressurskrevende for vitenskapelige ansatte. Her er smarte læringsareal, studentsamarbeid, seminarledere/studentassistenter, og teknologi hjelpende faktorer.

For eksempel sa Anne Borg at NTNU ser spesielt på inngangsemnene, og det gir resultater: Færre faller fra og strykprosenten går ned. De har blant annet bygget om et auditorium til fordel for mer egnede lokaler. Et auditorium til 250 elever er ombygd med terrasserte områder for grupper av 6 og 6 studenter. Arbeidet med tilpassing av læringsareal er noe som får mer og mer fokus og som også vil tematiseres på Læringsfestivalen ved NTNU i 2018.

Når man har prøvd ulike tiltak kan man vite mer om hvilke studenter som faktisk har for svake forutsetninger som påvirker frafall og gjennomstrømming, og heller jobbe med god veiledning i forkant av valg av høyere utdanning og se om man bør gjøre noe på tidligere utdanningstrinn.

Et annet tiltak er å endre vurderingsformer. Her fortalte Anne Borg at rektor ved NTNU var kritisk til den voldsomme utbredelsen av tradisjonell skoleeksamen. Det ble sagt at vurderingsformen er det sterkeste virkemiddelet vi har for å påvirke studentenes læring. Alternative vurderingsordninger er også et av våre prioriterte områder.

Men en del av disse tiltakene som kan imøtekomme forkunnskapsproblematikken krever mer av underviseren, og Petter Aaslestad fra Forskerforbundet benyttet muligheten til å spørre om økt basisbevilgning. NOKUTS underviserundersøkelse henviser også til at undervisere sier de mangler ressurser og tid. Hva kan man gjøre uten å være avhengig av midler til flere vitenskapelige ansatte?

Et forenklet svar kan være:

  • Smarte studieaktiviteter som benytter seg av
    • digitale virkemidler
    • selvvurdering/ medstudentvurdering/ annen formativ og summativ vurdering
    • bruk av studentassistenter/ seminarledere
    • smarte læringsareal
  • Undervisere som har tilgang på kompetanseutviklende tiltak og støtte rundt egen undervisning

For å ta det siste poenget først: Underviserne etterspør utdanningsledelse, noe Petter Aaslestad understreket ikke var tilfellet for bare få år siden. Underviserne ønsket også bedre dialog mellom kollegaer. I tillegg fortalte Anne Borg at NTNU hadde en kartlegging av pedagogisk basiskompetanse, og funnene her var at det fortsatt var variert. Ikke alle undervisere har dette, og ikke minst har det blitt problematisert tidligere at det er store variasjoner i innhold og omfang på tvers av institusjoners tilbud innen pedagogisk basiskompetanse. Tilbudet er vel så variert innen videre utdanningsfaglig- og digital kompetanse. Samt støtteenheter og personal innen disse områdene er også meget forskjellig organisert og tilknyttet ulike beslutningsprosesser og nettverk. Det finnes en del digitale ressurser som kan være til hjelp som er utviklet av både universitets- og høgskolepedagoger og andre med relevant kompetanse.

Man kan lese i “Quality in Norwegian Higher Education: A review of research on aspects affecting student learning” at manglende tilgang og bruk av studentassistenter er nokså særnorsk. Slike kunne vært brukt for aktiviteter som krever mer oppfølging: vurdering, FoU, seminarledelse, med mer. En annen aktivitet som kan bidra til å løfte studenters akademiske ferdigheter er ulike kurs, en digital versjon er HiOA sitt kurs: Startpakka.

I tillegg må ulike digitaliseringstiltak nevnes. Kunnskapsministeren sa videregående skole er bedre på dette området. Det virker som om det er en større treghet i prosessene når studiehverdagen i høyere utdanning digitaliseres. Statsministeren sa i sin nyttårstale at «Vi må forberede oss på en helt ny fremtid der digitalisering skyter fart på utviklingen i arbeidsliv og samfunn for øvrig. Mange av oss må derfor fylle på utdannelsen, eller kanskje til og med ta en helt ny». Her henvises det altså både til digitaliseringens sentrale plass og hvordan det påvirker behovet for utdanning, men det betyr også at høyere utdanning som sådan må forholde seg til digitalisering.

Digitale virkemidler kan benyttes på ulike vis for å hjelpe studenter med eller uten de beste forutsetninger for å ta høyere utdanning. Blant annet kan det benyttes for å tilrettelegge for læringsaktivitet i mellom undervisningen ved for eksempel å strukturere digitale plattformer på ulike vis og fylle disse med innhold og oppgaver. Det finnes ulike spesialiserte verktøy som letter arbeidsflyt og organiseringsbehov som medstudentvurderingsverktøy, kommunikasjon-, delings-, og andre samhandlingsverktøy, diskusjonsfora, video, prosjekt- og samskrivingsverktøy, med mer. Disse kan sammen med andre tiltak tilrettelegge for en kultur hvor studenter har verktøyene og plattformene de trenger for å gjøre terskelen for faglig diskusjon så lav som overhodet mulig og hvor tilbakemeldinger på hverandres arbeider blir en naturlig del av studiehverdagen.

Man kan forenkle og systematisere tilgangen til all verdens læringsressurser, litteratur, feltets kunnskapskultur for øvrig, og endre hva det vil si å studere. Mange av våre prosjekt tar for seg ulike deler av disse problemstillingene og verktøyene, og gjør seg erfaringer med hva som skal til for at digitale virkemidler faktisk fungerer etter hensikten. Her kommer behovet for videre utdanningsfaglig- og digital kompetanse inn, med tilhørende støtteenheter og personal innen disse områdene.

Til sammen er dette et knippe aktiviteter og muligheter som kan bidra til å få studentene innlemmet i fagene gjennom studentaktivitet og tilpassede vurderingsordninger som ikke nødvendigvis krever spesielt med ressurser utover engangsoppsett. Alt kan ikke løses med teknologi, og det er heller ikke målet. Derimot er det liten tvil om at det er et meget underutnyttet element i en tid hvor man muligens ikke kan gjøre like mye med andre rammefaktorer. For eksempel å øke bevilgninger til flere vitenskapelige i samme takt som studentmassen øker og blir mer heterogen og trenger mer støtte enn forelesninger kan gi, og har læringsutbyttebeskrivelser som fordrer andre vurderingsmetoder enn tradisjonell skoleeksamen. 

Tema: 

Skriv ny kommentar