Arbeidslivsrelevans: En bachelorgrad på egne ben?

colourbox22973971.jpg

Studentersamarbeider med nettbrett
Foto: Colourbox

Arbeidslivsrelevans på bachelor-nivå synes ikke å nærme seg en løsning, snarere tvert imot. Hvorfor?

Arbeidslivsrelevans. Temaet har fått stadig større oppmerksomhet – og kanskje også betydning – i norsk og europeisk høyere utdanning de siste årene. Senest i «Kvalitetsmeldinga» (Meld. St. 16 (2016-2017): Kultur for kvalitet) kunne man lese at «ett av hovedmålene med denne meldingen er at studentene får en utdanning som er relevant for arbeidslivet», en ambisjon som også Kvalitetsreformen i sin tid hadde. Men oppmerksomheten til tross: «problemet» arbeidslivsrelevans synes ikke å nærme seg en løsning, snarere tvert imot. Hvorfor?

I en tidligere rapport pekte NOKUT på at arbeidslivsrelevans kan deles opp i to forskjellige «fenomen»: innholdsrelevans og porteføljerelevans. Der porteføljerelevans sikter til fagområdets generell ettertraktethet i arbeidslivet («vi trenger flere med sykepleierutdanning»), sikter innholdsrelevansen til i hvilken grad utdanningen gir de ferdighetene, kunnskapene og den kompetansen som arbeidslivet forventer av den spesifikke utdanningen («fysikere må kunne X, Y eller Z»).

 

Den nye rapporten

I vår siste rapport har vi prøvd å fokusere på det sistnevnte: innholdsrelevans. Vårt utgangspunkt var: Har disiplinfaglige bachelorgrader et arbeidslivsproblem? Det korte svaret på dette kunne vært ja, det vil alltid være utfordringer i overgangen fra utdanning til arbeidsliv. Men om det korte svaret er ja, så er det lange spørsmålet: på hvilken måte og i hvilken grad?

Vi valgte oss disiplinfaglige bachelorgrader ettersom det er de som over tid har vært gjenstand for mest kritikk, og dessuten også de som det har fått tydeligst krav om å «styrkes som selvstendige grader». Bachelorgraden har vært gjenstand for vedvarende spørsmål om den «egentlig kan brukes til noe i arbeidslivet» og man hører ofte oppfatningen om at den i disiplinfag ikke er en reell forberedelse til arbeidslivet utenfor akademia: studenter «tvinges» til å ta en mastergrad for å få en jobb.

Et interessant funn i undersøkelsen er at selv om det er relativt stor enighet blant både studenter og ansatte om at bachelorgraden i disse fagene har vanskeligheter med å konkurrere i arbeidsmarkedet, så er det langt mindre åpenbart hvorfor. Studenter, ansatte ved universiteter og høyskoler og arbeidslivet selv påpeker nemlig at de i liten grad finner noen faglige mangler ved bachelorgraden. Det er altså ikke nødvendigvis slik at det er dårlig innhold som er problemet når bachelorkandidater ikke får jobb. Et hovedproblem ser ut til å være at de taper i konkurransen med personer med mastergrad – uavhengig av om jobbene har behov for så høy kompetanse eller ikke.

 

Løsningsforslag

Hvis det ikke er innholdet per se som er utfordringen for bachelorgraden, hva kan man da gjøre?

Studentene selv peker på at de kjenner arbeidslivet for dårlig, og at fagmiljøet ikke synliggjør hvilken relevans studiet har for arbeidslivet. Her kan man med relativt enkle grep gjøre studentene tryggere på sin egen kompetanse, spesielt med tanke på at de vitenskapelig ansatte mener de selv har god oversikt over det arbeidslivet studentene skal ut i.

Både ansatte, studenter og arbeidstakere peker på at oppgaver som er nærmere arbeidsmetoder og problemstillinger man kan støte på i arbeidslivet, kan bøte på problemet. Dersom studentene er mer forberedt på hvordan arbeidslivet jobber, vil det også (potensielt) være mindre risikofylt for arbeidstakere å ansette – i og med at de kan vise til relevant erfaring. Dette trenger ikke å være så inntrengende som det kanskje kan høres ut som – mange av de ferdighetene arbeidslivet etterspør, er de samme som man trenger for å utføre FoU-arbeid. Kreativitet, problemløsning, relasjonsbygging, kritisk tekning, kommunikasjon – for å bli en god forsker må du ha trent på – og mestret – mange av disse. Avstanden trenger med andre ord ikke være stor.

Å få arbeidslivet inn i utdanningene har vært et mantra fra både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner i lengre tid. Fra akademia har det kanskje vært uklart akkurat hva det skulle bidra med, men noe av oppsiden ved dette er ikke bare at arbeidslivet kommer inn, men at arbeidslivet får en bedre forståelse av studentenes kompetanse. Arbeidslivet må spørre seg hva de trenger og om en bachelorkandidat kan fylle denne rollen. De er en læringsarena og trenger ikke nødvendigvis fiks ferdige kandidater – men det hjelper om de forstår hva bachelorkandidatene kan først.

Det å få til en (stadig) bedre dialog mellom arbeidsliv og akademia avgjørende for bachelorgradens fremtid. For til syvende og sist er det altså arbeidslivet som sitter med nøkkelen. Dersom de ikke ansetter personer med disiplinfaglige bachelorgrader, så blir den aldri arbeidslivsrelevant, uansett hvor godt innholdet er.

Les NOKUTs rapport om arbeidslivsrelevans i høyere utdanning her.

Skriv ny kommentar